Deprimert!

Jeg er deprimert!

Ifølge dokumentasjonen dvs sykemeldingen skrevet av lege «i psykisk ubalanse»

Hvorfor? Spør du. Svaret du, som alle andre som spør får er at jeg ikke orket jobben, jeg rett og slett mistrivdes med å sitte på ett callsenter og ta imot negativ og dårlig energi fra oppgitte kunder av Get, og at jeg i form av denne mistrivselen og frustrasjonen måtte foreta meg noe og løsningen ble sykemelding fra jobben i Get samtidig som jeg skaffet meg en annen jobb.

Så nå er jeg da altså sykemeldt av lege ut Mai for at jeg aldri igjen skal behøve å møte opp på Get, jeg har skaffet meg en ny jobb som jeg har min leges vesignelse til å begyne i når jeg orker,

men orker jeg?

Jeg sover dårligere enn noensinne, jeg griner oftere enn før, mye oftere.

Før var jeg det naturlige midtpunktet i mer eller mindre alle settinger jeg deltok på, kontrasten er stor!

Jeg møtte opp på Get i drøye tre måneder og knyttet ikke bånd til en sjel.

Jeg sto opp merkbart mer irritert for hver dag som gikk, møtte opp på Get som oftest litt for seint i forhold til når jeg skulle ha begynt, gjorde jobben jeg var satt til å gjøre, spiste lunch osv som alle de andre på huset, men snakket ikke.

Jeg snakker normalt mye! Både fornuftig og ufornuftig, jeg skaper glede, irritasjon, frustrasjon og latter noe som var totalt fraværende her.

Hvorfor?

Svaret du som spør igjen vil få er nok også av den enklere sorten a´la «jeg hatet denne jobben, jeg var ikke motivert for å være der og i form av denne innstillingen hevet jeg meg over de andre ansatte og så mer på de med irritasjon over at de faktisk av og til smilte og så ut til å trives i denne møkkajobben!»

Er det så enkelt?

Jeg har jo svarene klare og spøker lett bort dramatikken som kan oppfattes av denne typen sykemelding, ingen kan se noe på meg.

Hvorfor er jeg da ikke glad?

Problemet er jo løst..

Sett fra utsiden ser jo alt vel og bra ut, jeg smiler, spøker og ler som før i sosiale settinger, jeg har ett stort sosialt nettverk, venner og bekjente som vil ha noe med meg å gjøre, dra meg ut på ymse aktiviteter og jeg stiller jo også som oftest opp med det sedvanlige smilet og glimtet i øyet.

Jeg har en fantastisk både vakker og bra kjæreste, noen få men likevel mer enn nok virkelig gode og nære venner, jeg har foreldre og familie som bryr seg.

Jeg har stil, jeg har ingen antydning til håravfall og måne, jeg ser generelt bra og godt ut.

Det må jo være tusenvis kansje millioner som har det verre der ute..

Men er det egentlig til noen hjelp og tenke på det?

Har den tankegangen noengang hjulpet noen? Blir jo på mange måter å bagatellisere seg selv og når alt kommer til alt er det jo til syvende og sist bare en selv man må tenke på, hjelper deg jo fint lite om alle på hele denne jordkloden har det fullstendig strålende mens du selv har det jævlig..